Det er rart hvor mange fastlåste idéer vi har om hva som er det gode liv for hundene våre. Jeg må bare innrømme at jeg forestiller meg at det forutsetter skog og mark og mye rom for hunden til å være aktiv, i tillegg til godt stell og aktivisering. Vi tror nok gjerne også sjøl at vi lever mer opp til dette enn det som er virkeligheta, for med båndtvangstider, som mange steder er utvida til å gjelde nesten hele året, har en ansvarsfull hundeeier på landsbygda nesten ingen andre muligheter for å la hunden oppleve frihet, enn innafor gjerdet på hundeklubben.

I tillegg er det forbudt å ha hunder med seg svært mange steder der folk befinner seg: inn i bygninger enten det er butikker eller kontorer, inn på skoler og aldersheimer og andre steder der forsøk med bruk av hunder har vist positive resultater på helse, trivsel og miljø. Dette kollektive hygiene- og farlighetshysteriet gjelder pussig nok ikke for katter enda smitte fra katteskitt i sandkasser i barnehager er påvist, og katteklor utgjør enn langt større bakteriefare enn et rift fra en hund.

Når jeg av og til er i Oslo og andre store byer, opplever jeg at hundene der i mye større grad går lause enn våre hunder gjør. De er tydelig sosialiserte til å ha andre hunder i nærheten uten at de nødvendigvis må forlate føreren sin og springe bort til dem, for å leike eller slåss. Det slår meg av og til at kanskje lever byhundene egentlig et bedre liv enn våre hunder.

Da Berit og jeg lot hundene være heime og besøkte Paris i påska, sammen med et vennepar som også har hund, gikk vi ut på en lys og trivelig restaurant for å spise den første kvelden. Strøket var Pigalle, kjent som noe tvilsomt, men absolutt opplevelsesrikt. Vi hadde ikke før satt oss, før en gammel mann med ei stor veske ble høflig geleida til et bord like ved oss. Siden betjeninga med blide fjes viste denne veska stor oppmerksomhet, ble vi nok litt nysgjerrige på hva som var spesielt med den. Han satte den fra seg på golvet, og opp av lokket stakk det et hundehode, en liten tass av ubestemmelig, sannsynligvis blandingsrase, som tok restaurantlivet med den største fatning. Betjeninga kom med ei lita skål med vatn som hunden lepja i seg, og etter hvert som mannen fikk servering, fikk den også noen matbiter fra fatet hans uten at den ble sluppet ut av veska.

Etter hvert oppdaga vi at hunder var en sjølsagt del av det parisiske bybildet. I mange butikker var det hunder, de satt gjerne på dørstokken og holdt øye med gatelivet, tok seg en liten tur for å pisse på hjørnet eller hilse på naboen, før de rusla heim igjen. En kveld vi satt på en utkafé på Montmartre, kom det en gul labrador-hann og slo seg til blant gjestene. Den satte eller la seg ned innimellom, eller stakk bortom for å hilse på dem som satt ved bordene. Noen smakebiter fra menyen, ble nok på den, det skal innrømmes, men den var likevel ikke blitt feit. Den tok kafélivet som så sjølsagt at i diskusjonen om hvor den kom fra, hvem den tilhørte osv., holdt jeg på at den tilhørte innehaverne av kaféen. Men det ble de andre som fikk rett, et par unge damer som satt på bordet foran oss, reiste seg, den ene hadde scooter og den andre sykkel, og uten et ord til hunden reiste den seg også og forsvant fra kaféen sammen med dem.

Vi opplevde aldri at noen av hundene i Paris ble jaga bort eller møtte motvilje. Heller ikke hørte vi noen klager på bite- eller smittefare. Vi opplevde aldri bikkjeslagsmål. Vi, med våre svarte poser, hadde nok gjerne sett at det var mindre bikkjeskitt på fortaua, og vi la merke til hunder som nok burde ha fått avslutta liva sine. Men jeg kan ikke hjelpe for at jeg mange ganger i ettertid har tenkt, at det er bedre å være hund i tjukkeste Paris blant biler og eksos der det ikke finnes en eneste skog å springe rundt i, enn i våre "paradis" der ingenting er lov og den nye hundelova synes å ha som hovedformål å frata alle som ikke har hund, et hvert ansvar for hvordan i tillater seg å oppføre seg over hundene og oss som eier dem.

Ola Grøvdal