Det er alltid lærerikt å komme seg ut i verden, men det er ikke all lærdom som oppleves like positivt. I fjor skreiv jeg i Firfot om hvordan hundeholdet opplevdes i Paris. Etter en tur til Athen i påska i år, synes jeg det er på sin plass å fortsette denne internasjonale føljetongen med å fortelle hvordan vi opplevde hundenes tilværelse i denne storbyen.

Det finnes folk som har hund i Athen. De går pent i bånd, eller står i bånd og bjeffer, slik vi schæfereiere er vant med. Sånn sett virka hundeholdet normalt for en by med 4-5 millioner innbyggere. Men i forhold til Paris, var det få mennesker som hadde hund som husdyr. Det som særpreger hundelivet i Athen, er derimot gatehundene. Allerede første dag, på vei tilbake fra et klosterbesøk på palmesøndag, fikk vi se små flokker springe rundt i gata. Når trafikken gikk sakte, eller bilene stoppa opp for rødt lys, sprang de gjerne rett ut i gata og bjeffa mot bilene, før de triumferende , med halene høyt heva, lunta inn på fortauet igjen. Gjeterinstinktet var intakt, men ble brukt på en måte som hadde liten hensikt, sjøl om hundene kanskje trodde de hadde fått fart på flokken når bilene satte seg i bevegelse på grønt lys.

Naturlig nok var det få rasehunder å se. De fleste var av ubestemmelig mix som resulterte i at diverse brunfarger var klart dominerende. De fleste gatehundene var uten halsbånd, men noen hadde bånd rundt halsen. Det var ikke fordi de hadde stukket av fra eierne sine, men for å unngå avliving.

Som dere veit, skal sommer-OL gå av stabelen i Athen fra 13. august i år. De greske myndighetene er ikke så begeistra for at alle de tilreisende skal få se flokkene med gatehunder. Derfor ble det lagt planer for å avlive hunder som ingen eide. Dette reagerte grekerne på, og for å forhindre dette, har en del mennesker satt bånd på hunder de har fått tak i. Dette virker veldig sympatisk for en nordmann, men vi fikk fort se skyggesidene ved gatehundproblematikken.

Aller først må vi huske på at hundene er Athens renovasjonsvesen. I det gode klimaet og med alt avfallet i storbyen, lever de stort sett godt på en stabil tilgang på søppel. I Oslo sliter vi med rotteplagen fordi vi forer dem så godt med alt matavfallet vi slenger fra oss, i Athen er rottene utkonkurrerte av hundene. I tillegg vil de fleste rottene bli drept av hundene, og dermed sørger de for at byen er bortimot rottefri.

Det som oppleves som det verste, er at det ikke finnes noe system for omsorg for disse hundene. I løpet av de dagen vi var der, så jeg bare hunder ryke sammen en eneste gang, og slagsmålet var fort overstått. Etter det jeg kunne oppfatte var det en flokk som kom inn på reviret til en annen, og det var ikke mye som skulle til før inntrengerne innså at de var på forbudt område og trakk seg unna.

Store sår fører neppe slike kamper til, men mange hunder møter nok skjebnen når de skal gjete biler. En del av hundene vi så, hadde utvekster og skeivheter på beina, som så ut som dårlig sammenvokste brudd. Den dagen vi dro til Akropolis, opplevde vi både de lyse og de mørke sidene ved et hundeliv i Athen. Ved siden av billettbua lå det en hund uten halsbånd og sov så fredelig midt blant turistene. Den var på størrelse med en liten golden, og pelsen var rødbrun og halvlang med tjukk underull som var så blank at en hvilken som helst hundeforprodusent ville hatt den med på reklamen for Happy Dog. Det var en formiddag med rundt 20 graders varme, og hunden så ut til å leve verdens mest ubekymra hundeliv. Da jeg litt seinere skulle opp på rådsklippen Aeropagos, møtte jeg den igjen der en rusla logrende rundt blant turistene, uten å ta direkte kontakt med dem, men med en tydelig oppfordring til å bidra med eventuelle matbiter.

Fra Akropolis gikk vi ned til den gamle angoraen, markedsområdet der Sokrates og Platon ferdes for over 2000 år siden og førte sine filosofiske diskusjoner. Området er stort sett bare markert gjennom ruinrestene der templa, kontora og butikkene lå. Bare Stoa Attalos er rekonstruert slik den en gang så ut: oldtidas supermarked i to etasjer med en 120 meter lang søylehall. Stoa Attalos er i dag et museum som viser den gamle greske skulpturkunsten. Midt blant fortidas storhet ble vi oppmerksomme på nåtidas elendighet.

En hund kom stolprende på skeiv bortover hellegolvet mellom søylene. Den bevega seg litt nølende, rykkvis, halen hang, og den greide ikke å gå beint fram. Av og til stoppa den opp og ble stående å skjelve og riste med antydning til kramper i buken. Så forsøkte den på ustøe bein å ta seg videre. Mens hundene i Athen vanligvis ikke bryr seg om å verdige deg et blikk, forsøkte denne forpinte hunden å få blikkontakt med mange av oss. Fikk den øyekontakt, søkte den mot mennesket, men vi greide alle å unngå den, raske til beins som vi var. Likevel var det et ubehagelig faktum at den prøvde å følge etter oss et lite stykke.

Nøkternt sett var dette en hund som burde vært avliva. Sannsynligvis hadde den indre blødninger og var i ferd med å nærme seg en tilstand av sjokk. Problemet er at det ikke finnes noe system for å avlive lidende hunder i Athen, og som privatperson vil du bli avvist av dyrlegen viss du kommer med hund, som du sier du har funnet på gata, og ber om å få den avliva.

Hundelivet i Athen er nok ikke av det verste slaget. De er et effektivt og velfungerende renovasjonsvesen. Men det som mangler, er noen som har ansvar for at hundene blir tatt vare på og tatt livet av når de er sjuke og skada. Jeg tror ikke det er så mange turister i Athen som ikke opplever gatehundene i Athen som en forsømt forpliktelse for dyrevern og dyreomsorg.

Ola Grøvdal