Nei, ikke Orderud, gløm dem, det som det dreier seg om er lydighetskonkurranse. Noen husker kanskje at jeg skrev en epistel i Firfot i fjor, etter Øvre Numedal Hundeklubbs noe miserable innsats på nevnte utstilling. Vel, den menneskelige dårskap og fortrengingsevne er ufattelig, og tross fjorårets 0 på fellesdekk, og fire fortrøstningsfulle ekvipasjer som alle nulla i minst en av øvelsene, hadde Marianne og Frøya og jeg og Votan meldt oss på, igjen.

Sjøl syntes jeg at jeg hadde vært smart, for jeg hadde meldt meg på på Berner Sennen-klubbens stevne på Geilo på lørdagen og så på Nesbyen på søndagen. En gang må det vel gå bra! Nå har det seg gjerne slik at for å lykkes i en lydighetskonkurranse, bør man ha trent. Det hadde jeg, før jul, og alt jeg skulle ha gjort i april og mai, forsvant i den daglige travelheta, begravelse i familien, 17.mai-feiring og ymse anna. Antall lydighetstreninger etter jul kunne jeg telle på ei hånd, men påmeldinga var betalt, og til tross for en lettere depresjon ved et forsøk på trening tirsdagen før, ville jeg ha valuta for pengene – og møtte opp.

Ut av bilen på Geilo tok jeg førti kilo propell som gikk på høyoktan. Kontakt? No, sir, ikke antydning, så jeg hang etter og pløyde grusen rundt Geilo skole og håpa at Votan skulle bli såpass sliten til vi skulle i ringen, at jeg fikk kontakt. Taktikken lyktes på det viset at en av oss ble sliten, beklageligvis ikke Votan.

Det fikk stå til. På fellesdekken overhørte han suverent dekk-kommandoen. Først ved repetisjon og utvetydig kroppsspråk fant han ut at det kanskje var like greit å gjøre som masekoppen gnålte om. Men det lå ei snerten boxer-snelle ved sida av… Han ble liggende, han lå som ei stålfjær, men han lå. 8.

Lineføring: en vits – i hver sving fortsatte han rett fram, mor satt jo der borte, og det var flere sneller i sikte, 5,5. Fri ved foten: nesten like ille. Utrolig nok kom vi oss igjennom uten 0 helt til siste øvelse: fritt hopp over hinder.

Tidlig start, bra nedslag, vente litt på far, men bort til foten før dommeren sa holdt. Jeg stoppa, Votan stoppa… et tiendels sekund, så fikk han øye på de to morsomme guttungene på 7-8 år som sto ved ringen. Skal vi leike? Og dermed storma han ut av ringen og bort til dem. Og dommeren bare gliste: Der var du heldig, øvelsen ble avslutta med holdt, men du får trekk for at han ikke satte seg – 7! Resultatet ble over all forventning. 140,5 poeng og blå sløyfe med et nødskrik.

Så bar det av gårde til Nesbyen. Jeg hadde en ide om at det kunne være fint for Votan å få være ute blant alle hundene der, det ville sikkert roe han ned. Siden mor er medlem i schæferhundklubben i Hallingdal, tok far seg jobb i grillen og mor i kafeen. Og der sto vi til langt på ettermiddagen. Bort til hotellet, rask luftetur, et glass vin og tilbake for å jobbe på festen til utpå natta. Trening? Gløm det.

Men under over alle under: da jeg åpna bilen på Nesbyen neste morgen kl. 8, var det en annen hund jeg tok ut av bilen. En rolig, konsentrert og blid hund som av utseende ligna veldig på stressbylten jeg tok ut dagen før. Motet steg, helt til jeg så dommeren. Han hadde spist frokost på hotellet samtidig med oss, og virka sur og lite imøtekommende. Marianne dukka opp i siste liten og skulle i ringen i første pulje, stakkaren visste ikke hva hun gikk til, mens jeg fikk i det minste god anledning til å se på og grue meg skikkelig. En av hundene i gruppa viste ingen vilje til å bli liggende, men Frøya lå rolig og fint. Så begynte marerittet. Det var tre stykker før Marianne. De nulla i fleng, det var nesten så karaktersnittet lå på minussida, før Frøya gikk i ringen. Det var andre boller det. Det suste med 9’ere, det var så vidt de var innom 8’eren, og jeg kunne puste letta ut. Klubbens innsats var allerede upåklagelig, så det var ikke så farlig om det gikk skeis for oss.

Vår tur. Ringsekretæren skulle foreta tannvisninga, men han kjente Votan fra før, og så ofte som han hadde gravd opp Vidar fra snøen på Dagalifjell, så jeg ville ikke blitt altfor forbausa om Votan hadde hoppa opp og sleika han i ansiktet. Men vi hadde fått "en dag i måra". Tannvisninga gikk til 10, men den påfølgende fellesdekken ble en svak affære. Vi fikk beskjed om å ta to skritt fram, og dermed dekka Votan med baken i ei dump. Hunden ved sida av han satte seg opp, reiste seg opp, og hunden bortafor der reiste seg også opp. Men Votan lå. Han aka seg litt fram siden han lå så vondt, og derfor ble det 9. Men ellers fortsatte elendigheta med nuller og lave poengsummer, og dommeren var ikke den som fikk opp humøret og motet hos deltakerne.

Så var det bare oss i ringen. Kontakt? Yes, sir, lineføringa gikk så bra som sjelden før – 8, fri ved foten gikk bra, helt til jeg passerte over der ei tispe hadde gjort fra seg. Nesa ned, dobbelt kommando og nok en dobbelt kommando i siste vending førte til 6,5. Dett var dett, trodde jeg, men undrenes tid var ikke over. Jeg var bestemt på å ikke la meg stresse og passa på at kontakten var i orden før hver enkelt øvelse. På innkalling fra sitt ble faktisk dommeren så utålmodig at han ville starte meg før jeg var klar, men jeg holdt hodet kaldt og venta til Votan fokuserte på far. Resten av øvelsene gikk som smurt, bare 8’ere og 9’ere, sjøl om et lite bikkjeslagsmål på sidelinja holdt på å ødelegge siste øvelse. Jeg har sjelden følt meg så rusa som da det gikk opp for meg at det faktisk hadde gått bra.

Premieutdelinga ble en meget hyggelig opplevelse for Øvre Numedal Hundeklubb: 1. premie, nr. 1 i klassen og opprykk til klasse II med 174 poeng: Frøya og Marianne. 1. premie, nr. 2 i klassen og opprykk til klasse II med 165 poeng: Votan og Ola. Trefatet vi fikk i premie henger på veggen, den røde sløyfa er bundet på stas-båndet – klasse II: Here we come!

Ola Grøvdal