sies det, og diskusjonene om hva som er det "beste" foret går alltid varmt i hundemiljøene. Stadig flere opplever ifølge statistikkene å ha hunder som klør, og stadig nye allergier og behandlingsmåter mot allergi blir dokumentert og funnet opp. Hva i all verden kan det være som gjør at våre hunder klør mer og mer, at stadig flere hunder blir avliva p.g.a. allergi, og at markedet for salver og geléer og dråper og nåler blir en inntektskilde for stadig flere?

Det er to hovedsynspunkter som går igjen. Det ene er genetisk. Tanken bak det er at vi driver en ensidig avl for å elske fram bestemt egenskaper og dermed gjør dem arvelig bestemt for bestemte lidelser. Vi ser at endringer i eksteriøret som korte snuter og lange hengeører fører til problemer med lidelser i nese og bihuler, betennelser i øynene og ørene. Men likevel tror jeg, med den kunnskapen vi har om genetikk i dag, at det aldri generelt sett har vært drevet sunnere avl innafor de enkelte raseklubbene. Når en arvelig lidelse dukker opp, tar hundemiljøene den på alvor, og prøver å avle på individer som i minst mulig grad er bærere av disse lidelsene.

Det andre synspunktet er at forekomsten av allergi og lignende lidelser er miljøbetinga. Det vil si at hundene våre blir utsatt for påvirkning fra ulike stoffer, har feil klimatiske forhold, lider av psykisk stress slik at de utvikler allergi. Disse stoffene kan tenkes å komme fra foret, og derfor prøver vi det ene foret etter det andre, og jo da, vi ser forskjeller, noen for fører til forverring, noen til forbedring slik at vi ved hjelp av smøring og stell kan holde hunden noenlunde symptomfri.

Vi overtok en tre år gammel hund som nettopp hadde hatt et valpekull. Da hun kom til oss, var pelsen tynn og dårlig, men hun hadde pels overalt. Etter at hun hadde bodd hos oss et halvt års tid, begynte hun å klø og bite seg så hun fikk flekker, særlig på rygg og hofte, som var periodevis hårløse. Så lenge de grodde til igjen, tok vi det ikke så alvorlig. Vi nevnte det for kennelen når vi snakka med dem, og flere i hundemiljøet var av den oppfatning at det var uansvarlig av kennelen å avle på en hund som var allergisk. Kennelens svar var at hun aldri hadde hatt allergier og håravfall der. Vi fant da ut at det måtte ha med klimaforandringer å gjøre: fra å bo ute under vekslende klimatiske forhold, hadde hun blitt en innehund i 20 graders konstant varme.

For å gjøre det best mulig utav situasjonen prøvde vi å finne det best mulige foret. Vi prøvde noe som var bedre og noe som var dårligere, og sjøl om vi en lang periode brukte et anerkjent for som ga bra resultat, var hun aldri helt kvitt allergien. Om vinteren ble den generelt bedre, men om sommeren blomstra den alltid opp igjen. Sommeren for to år siden fikk hun også ørebetennelse for første gang. Det ble rensa opp, og hun var forholdsvis frisk. Kløen plaga henne ikke så veldig, men hun var så sår under bogen at det var til tider plagsomt å bruke trekksele.

I vår bytta vi for fordi det foret vi tidligere hadde brukt, ikke var å oppdrive i området. Fortsatt holdt vi oss til såkalt kvalitetsfor, men i sommer ble Polka verre enn hun noen gang hadde vært. Hun ble hårløs under buk og bryst, under bogene og på albuene. Hun fikk også sår rundt munnen med tendens til soppdannelse. De kløende områdene ble av og til betent og lukta vondt. Vi prøvde ulike remedier, Aloe vera gjorde det bare verre, cortison-salver førte til at utviklinga ble bremsa, men først da vi tok i bruk dyrlegens desinfiserende krem, fikk vi bukt med betennelsene. Sommeren gikk med til oppblussing, smøring, demping, ny oppblusing, ny smøring osv. I tillegg fikk hun stadig tilbakevendende ørebetennelser. To ganger fikk vi foretatt full rens under bedøvelse, men da hun fikk den igjen for tredje gang, gikk vi løs med antibiotika og fikk stoppa betennelsen, for ei stund. Da den blussa opp igjen, var det nye omgang med dråpetelleren. Polka hadde ikke tidligere vist at dette plaga henne, men nå begynte vi å se endringer. Hun var lite leiken og ble passiv.

I august bytta vi bil, og dermed måtte vi skaffe oss nye bur. Gjennom en annonse i Canis fant jeg en burprodusent i Vestfold, og i oktober dro jeg dit for å få laga bur spesielt for bilmodellen. I samme annonse reklamerte de også for et hundefor, laget av slakteavfall. Siden jeg likevel skulle innom, ville jeg prøve foret. Jeg kjøpte ei blokk på 20 kilo, og fikk beskjed av produsenten om å kutte ut det gamle foret umiddelbart og ikke blande det med det nye. Hans påstand var at det gamle foret ikke gena seg for hunder fordi det som alle tørrfor, består av ca. 80% vegetabilsk næring, noe som ikke gir hunden tilstrekkelig av de riktige sporstoffer og mineraler på lang sikt. Hans påstand var at dersom det var allergi Polka led av, skulle det nye foret bygge opp immunforsvaret hennes slik at hun skal være symptomfri i løpet av et halvt år.

Vi oppdaga straks at et frossent hundefor er mer upraktisk enn et som kan oppbevares hvor som helst. Takket være fryseplass hos Lars Egedahl, slapp vi å gå til innkjøp av ny fryseboks bare for å få plass til foret. Halvanna uke etter at jeg begynte med det nye, skulle jeg hente bura. Allerede på den korte tida så vi forbedringer. Kløen ble redusert til et minimum, og de såre områdene tørka opp og begynte å gro uten hjelp av smøring. Vi har nå brukt foret i snart to måneder. Resultat: Polka har fått pels på buken, brystet og under bogene. Albuene begynner også å gro. Hun har enda tendenser til øreplager, men har ikke fått betennelsen tilbake. Sårene rundt munnen er nesten borte. Noe av det kjekkeste er at hun har fått leikelysta tilbake. Hun er ivrig og glad, og tar sjøl initiativ til leik med Votan, noe vi ikke har opplevd på lenge.

Etter å ha prøvd det meste, homeopati unntatt, ser det altså ut til at løsninga på Polka sitt allergiproblem er såre enkelt: hunder er kjøttetere. Det foret hun får nå består av ca. 90% blanda slakteavfall tilsatt mineraler og vitaminer. Det har vært produsert siden 1975 og er under full kontroll av alle næringsmiddelinstanser. Det er litt mer tungvindt å ordne med, men det bekymrer meg egentlig ganske mye, viss vi feilforer hundene våre fordi det er mest bekvemt for oss. Vi krysser fingre og tær og alt som krysses kan, og håper at vi om ytterligere fire måneder kan rapportere om en helt symptomfri hund.

Ola Grøvdal